Familien - den siste skanse

Akkurat hvorfor jeg valgte denne overskriften vet jeg egentlig ikke men jeg tror kanskje at jeg vil komme til å finne mer ut av det etterhvert som ordene kommer ned på papiret eller skjermen om du vil.
Det var en vis mann som sa at samfunnet er ikke sterkere enn den svakeste familien. Jeg tror nok det er en omskriving av; en lenke er ikke sterkere enn det svakeste ledd...
Jeg er oppvokst i en familie hvor de "tighte" familiebåndene manglet for en stor del. Dvs - vi var og er glad i hverandre men vi har liksom aldri utfordret hverandre. Hverken mentalt eller i samtaler hvor følelsene får slippe til. Vi søsken kranglet med hverandre når vi var små men aldri når vi har blitt voksne. For ikke å snakke om det og krangle eller ta til motmæle mot foreldrene våre. Det var helt utenkelig.
I dag er jeg samboer med en nydelig flott kvinne som har en familie som er rake motsetningen av det jeg er oppvokst med. Der krangler de så ordene omtrent må vaskes bort fra vegger og tak. De blir sure på hverandre og det hender at det går noen dager og uker før de snakker sammen igjen - på tross av at de der og da lover at de ALDRI!! mer skal snakke sammen igjen. Nå for tiden er det feks jeg som ikke er venn med søsteren til samboeren min. Dvs, det er ikke jeg som er sur på henne men det er hun som ikke vil snakke med meg fordi jeg var litt ærlig for en stund siden og det svei visst noe forferdelig. Ja så vondt var det at det er nå over seks! måneder siden. Resten av familien syns at hun oppfører seg idiotisk men det bryr ikke hun seg noe om. Mulig noen nå vil si om meg at jeg må være dust som sier det jeg skal si nå men det får så være. Det jeg skal si er nemlig: jeg digger det. Jeg syns det er helt ok at det er sånn. Hun viser på en veldig tydelig måte at hun er sur på meg og det er hennes rett. I tillegg er hun så bestemt at hun - på tross av hva de andre i familien sier, fortsetter å være sur på meg. Snakk om å være bestemt da! og familien er fortsatt glad i henne. Da begynner jeg å nærme meg kjernen i det jeg snakket om i overskriften tror jeg. Nemlig den enkeltes rett til å ytre alle sine meninger og følelser med sinne og glede, uenigheter og enigheter bare fordi det er det som er riktig. Dette burde kunne gjøres uten å bli stemplet som dum eller kverulant. I tillegg kan man fortsatt oppleve at man er verdifull og at noen er glad i deg. Jeg som vokste opp i en familie hvor det ikke var mulig må nok bare innse at jeg er noe amputert i så måte. Jeg er forsiktig med det jeg sier for jeg må jo ikke "støte" noen. Krangling var det samme som ubehageligheter og det tålte jeg ikke noe særlig og derfor har det ofte blitt til at jeg holder kjeft og "biter det i meg".
I vår familie har vi ikke så veldig mye kontakt uten om de helt nærmeste og ikke engang da tar vi opp ting som kan utløse noen følelser. Ihvertfall ikke mye og veldig! sjeldent. I min samboers familie - hvor det har vært mye "rett ut tale" er familiebåndene og samværet sterkere enn i våres. Hva betyr dette hvis vi ser på det rent samfunnsmessig? Jeg tror at dersom vi skal få ett enda sterkere samfunn hvor vi tar mer vare på hverandre og hvor samfunnsånden er sterkere enn i dag må vi kaste av oss "nisselua" som vi har trukket så godt nedover hodet så vi hverken ser, hører eller kan snakke og begynne å si vår mening. Si i fra når det er noe vi er uenige om. Si det høyt! Ikke for å skade men for å bli hørt. Tål en krangel. La andre bli kjent med deg så de kan se for ett fint menneske du er. La de få se å høre meningene dine for på den måten lar du andre ta del i livet ditt. På den måten vil samfunnet ta vare på deg fordi de har blitt kjent med deg. Av med "nisselua" og se lyset. Se menneskene som er rundt deg. Ikke bare i familien men også de andre. Lytt til hva fremmedkuluturelle har å si. Det kan være noe i det de sier som du har bruk for. Snakk med de som er rundt deg, snakk med de på jobben din som du ikke kjenner så godt, snakk med naboen din og spør hvordan de har det. Våg deg ut blant andre mennesker og bli forundret over den rikdommen som er å finne. Vennskap og omtanke går nemlig aldri av moten. . Til slutt ett lite sitat som jeg leste på en søyle til ett hus i Storgata i Oslo en gang for mange år siden: En fremmed er en venn du ikke har blitt kjent med! Ha en god dag med å bygge ett varmere og mer inkluderende samfunn.